Jeg har lenge tenkt at jeg har lyst til å lage en blogg om bøker. Startet så smått med bokanmeldelser inni vanlig-bloggen min, uten at jeg synes det var en optimal løsning. Men nå i det siste har jeg blitt så opprørt og tankefull over bøkene jeg har lest at jeg har skjønt at en bokanmeldelse rett og slett blir for overfladisk. Jeg har derfor bestemt meg for å lage en bokdagbok. Har ingen planer om å skrive hver dag, men når det jeg leser gir meg lyst til å skrive. Rett og slett:) Og i det siste hadde det vært ganske ofte...
Jeg har nemlig lest "Kong Leopolds arv" som gjorde meg først fasinert over at en mann kan ha såpass "nettverk-skills" at han kunne få hele samtiden til å se forbi alt han fant på av muffins.. Så over alle grusomhetene som skjedde i Kongo. En ting er å sitte som fin engelsk frue på tea-party å si at negre er en annen rase, noe mindreverdig. Ikke til å unskylde, men til å skjønne når man ser det i lys av samtiden. Men de som var i Kongo, når man møter dem og ser at de også er mennesker, og da allikevel utsetter lokalbefolkningen for ... tyrrani. Og eksemplene på at europeere (og amerikanere) har fortsatt å utnytte befokningen, kun med tanke på eget lands interesser... Det er heller ikke lenge siden jeg leste "Noen kjenner mitt navn". Den handler om en jente som blir tatt med til Amerika for å bli slave. Kombinasjonen av disse to blir et utfyllende bilde av behandlingen av Afrika og afrikanere de siste århundrene. "Noen kjenner mitt navn" som befolkningens stemme, og "Kong Leopols arv" som en lærd historikers, nesten bekjennelser, ikke mye av dette stoffet har blitt samlet mellom to permer før.
Siste boken er "Saras nøkkel". Jødenes forfølgelse har jeg lest en del om, og hørt enda mer om, og har tenkt at dette er det vel ingen som har glemt. Men det er nettopp det. De fleste i denne boken HAR glemt, og de har ikke noe ønske om å bli minnet på det heller. Jødene ble sendt ut av Paris etter en omfattende razzia, gjennomført av franske politimenn, uten at noen av franskmennene rundt gjorde noe. Dette er fakta "glemt" av franskmenn, og lignende har nok skjedd i norge også. Det er to historier i denne boken, den første er historien til Sara, en liten jente som blir fraktet ut av Paris, til en leir... Hun låser lillebroren sin inn i et skap, fordi hun tror at de snart kommer tilbake... .. Den andre historien er en amerikansk dame, gift med en franskmann. Hun oppdager at hun har blitt gravid, etter ti års prøvelser, og gleder seg stort til å fortelle det til mannen sin. Men han hadde gitt opp og vil ta abort. Det gikk ikke lang tid før jeg var inne i historien, og dilemmaene deres fikk meg til å tenke lenge etter boken var lagt ned i vesken igjen.. Hvordan ville jeg følt det? Hvordan skal jeg unngå å vokse fra mannen min? Hvordan fortsette å gi hverandre oppmerksomhet etter så mange år? Hvordan ville jeg reagert om jeg hadde levd i krigens tid? Jeg håper slike tanker gjør meg mer forbredt, mer ... beskyttet.. Ikke bare meg, men samfunnet. Kan man lære av andres feil, er man mer beskyttet mot lignende hendelser.
